50 år med høyere utdannning i Bø
Av: Petter Aasen
29. november i år markerer vi at det er 50 år siden den offisielle åpningen av Telemark distriktshøgskole og mottakelsen av de første studentene høsten 1971.
Ved et jubileum skal man se bakover, vi skal hedre de som har bidratt gjennom årene, men samtidig skal vi også rette blikket framover. På jubileumsmarkeringen ble det servert foredrag om både studiestedets historie og fremtidsperspektiver for dagens campus Bø, som studiested ved Universitetet i Sørøst-Norge. I dette innlegget skal jeg heller holde meg til det store bildet.
Framtidsbildet ingen så for seg
Norsk høyere utdannings historie er en historie om ekspansjon. I mars 1961 forelå det en innstilling fra Kleppe-komiteen, med daværende statssekretær Per Kleppe i Finansdepartementet som formann. Den hadde til oppgave å utrede utbygging av universiteter og høgskoler.
Komiteen konstaterte at dersom søkningen fortsatte i takt med tendensen de foregående år, ville det i 1970 kunne bli 30.000 studenter, en tredobling av antall studenter i 1960. Men komiteen så ikke noe som tydet på at behovet for arbeidskraft med slik utdanning ville vokse så sterkt, og den så det som helt urealistisk å planlegge videre utbygging i 1960-årene med sikte på et slikt studenttall. Som planleggingsmål foreslo den derfor 18.000 studieplasser. Det faktiske studenttall høsten 1970 ble over 30.000. 50 år senere er det over 310.000 registrerte studenter i vårt land, og over 18.000 bare ved USN.
I 1960-årene var det nok ingen som så for seg dette fremtidsbildet, men da Stortinget i 1962 fikk melding om den videre utbygging av sektoren til behandling, konstaterte departementet at veksten i universitetssektoren ville bli så stor at man måtte vurdere å skille ut undervisning som med fordel kunne legges til andre institusjoner.
En ny institusjonstype
Da stortingskomiteen i februar 1963 avga innstilling om meldingen, sluttet den seg prinsipielt til departementets tanker om en viss avlastning av universitetene. Den lanserte forslag om:
«å utvikle en ny institusjonstype, en eller annen form for college eller «University College» som – eventuelt under administrasjon og tilsyn av et universitet – gir opptil et par års grunnleggende utdannelse på universitets/høyskolenivå og som – hvor forholdene måtte ligge til rette for dette – kunne utvikle forskning og videregående undervisning på ett eller et begrenset antall enkelt-områder. En institusjon av denne type kunne så etter hvert som behovene måtte tilsi det, utvikles videre til et fullt universitet».
Dette var kimen til det som senere ble distriktshøgskoler.
«Postgymnasial utdanning»
Høsten 1965 nedsatte regjeringen Ottosen-komiteen, ledet av Kristian Ottosen, direktør ved Studentsamskipnaden i Oslo. Komiteens mandat var å foreslå tiltak som kunne føre til best mulig utnytting av studiekapasitet ved universitetene og de tradisjonelle profesjonshøgskolene. Men den skulle også vurdere mulighetene for videre avlastning av universitetene for elementær undervisning og utrede behovet og formene for utdanning som kunne være alternativ til mer langvarige studier.
I sin innstilling nummer 2, framlagt i juni 1967, foreslo Ottoson-komiteen å samle all «postgymnasial» utdanning utenfor universitetssektoren i regionale høgskoler. Selv om man tok i bruk betegnelsen høgskole, skulle disse regionale utdanningsinstitusjonene «ikke drive selvstendig forskning eller delta i forskerutdanning». For en overgangsperiode ble det foreslått at disse nye institusjonene skulle få betegnelsen «faghøgskole» og/eller «distriktshøgskole». På sikt burde all postgymnasial utdanning samles i regionale høgskolesentere.
Med dette som utgangspunkt ble høgskolesektoren formet midt på 70-tallet. Etablerte yrkesrettede studietilbud som lærerskoler, tekniske skoler og sosialskoler, senere også helsefagskoler, ble oppgradert til høgskoler. Og i forlengelsen av Ottosen-komiteens innstilling, ble det på begynnelsen av 1970-tallet også opprettet et nytt skoleslag, både som et utdannings- og distriktspolitisk tiltak. Etter anmodning fra regjeringen la Kirke- og undervisningskomiteen i Stortinget fram en egen innstilling om distriktshøgskoler i mars 1968. I juni 1969 vedtok Stortinget prøvedrift med distriktshøgskoler, og tre skoler startet opp allerede samme høst. Og fra 1971 fikk vi opprettelsen av Distriktshøgskolen i Telemark.
Strandet forsøk
Forsøket på å samle all postgymnasial utdanning under en institusjonskategori, slik Ottosen-komiteen hadde foreslått, strandet imidlertid på grunn av motstand fra profesjonsskolene. Både de gamle profesjonsinstitusjonene som nå ble høgskoler, og de nye distriktshøgskolene ble etablert som egne institusjoner. Først tjue år senere ble Ottosen-komiteens forslag realisert gjennom høgskolereformen i 1994, da nesten 100 læresteder ble slått sammen til 26 statlige høgskoler, blant dem Høgskolen i Telemark.
Et viktig mål med distriktshøgskolene var å avlaste universitetene for den forventede vekst i antall studenter. Høgskolene skulle samtidig være reelle alternativer til universitetene med sine kortere og mer yrkesrettede studietilbud. Ved de første distriktshøgskolene utgjorde for eksempel det toårige økonomisk-administrative studiet kjernen i studietilbudet fra starten av og i mange år framover.
Konflikttema
Gjennom alle år siden distriktshøgskolene ble opprettet, har det vært spenninger i sektoren som særlig har kommet til uttrykk gjennom tre konflikttema:
- Lokalisering. Debatten i Stortinget om de første distriktshøgskolene var nesten utelukkende en debatt om lokalisering. Etter hvert ble nye distriktshøgskoler opprettet, og vi fikk et sterkt desentralisert mønster med til dels små institusjoner. Dette ledet til at Herne-sutvalget, ledet av daværende professor Gudmund Hernes, i 1988 foreslo en konsolidering og at det ikke burde opprettes flere institusjoner. Hernesutvalgets innstilling la grunnlaget for 1994-reformen som ble lagt fram av daværende statsråd Gudmund Hernes. Også denne reformen medførte nye lokaliseringsdebatter.
- Styring. I hele perioden fram til høgskolereformen i 1994 var det en pågående debatt om hvordan denne uensartede sektoren skulle styres og koordineres. Regionale høgskolestyrer ble etablert for å koordinere virksomheten innenfor hver region, men disse fikk liten reell betydning. Etter 1994 fikk vi de større statlige høgskolene og Telemark distriktshøgskole ble studiestedet i Bø under Høgskolen i Telemark. Strukturreformen i 2015 innebar nye styringsformer gjennom nye, sammenslåtte institusjoner. Studiestedet i Bø ble en del av Høgskolen i Sørøst-Norge og fra 2018 Universitetet i Sørøst-Norge.
- Akademisering. Spenningen mellom det praktiske og yrkesrettede fag på den ene siden og akademiske fag på den andre siden, var tydelig ved distriktshøgskolene helt fra starten. De første diskusjonene gikk ikke primært på innslaget av forskning i de nye institusjonene, men mer på forholdet mellom universitetsfag som kunne inngå i en universitetsgrad, og det som ble omtalt som «allmennfag». Universitetsfag kunne være attraktive for studenter lokalt, og de ga samtidig en viss prestisje. Samtidig ønsket distriktshøgskolene å unngå å få status som universitetsfilialer.
I spenningsfeltet
Senere ble innslaget av forskning ved høgskolene og de nye statlige høgskolenes universitetsambisjoner et spenningsmoment og kilde til politisk uro. To av de tre første distriktshøgskolene (Rogaland og Agder) ble for eksempel etablert i byer som hadde uttalt ønske om å etablere universitet. Etableringen av disse distriktshøgskolene ble sett på som en mellomstasjon på universitetsveien. Med høgskolereformen i 1994 ble også profesjonshøgskolene trukket inn i dette spenningsfeltet.
Forskningsvirksomheten ved distriktshøgskolene og senere de statlige høgskolene, ble drevet fram av en kombinasjon av interne interesser og lokalt påtrykk. Lærerpersonalet ved de første distriktshøgskolene ble ansatt i en periode da det var tilnærmet ansettelsesstopp ved universitetene, og de så her en alternativ mulighet til å finne utløp for sine forskningsambisjoner. Distriktshøgskolenes ansvar for å betjene lokale interesser oppmuntret til og ga legitimitet til utviklingen av forskning og utviklingsarbeid. Ved noen distriktshøgskoler ble forskningen etter hvert delvis skilt ut i egne stiftelser, som ved Distrikthøgskolen i Telemark, der Telemarksforsking ble opprettet i 1986.
Slik jeg ser det, har spenningsforholdet rundt akademisering bidratt til en positiv dynamikk i utviklingen av distriktshøgskolene og senere av de statlige høgskolene. Det har bidratt til å styrke den faglige kvaliteten og de faglige ambisjonene. Fra 2005 ble både høgskoler og universitet underlagt samme lovverk med felles kompetansekrav og stillingsstruktur, felles kvalitetskrav i utdanningsprogrammene, det være seg på bachelor, master- eller ph.d.-nivå, og krav om forskningsbasert undervisning i studieprogrammene uavhengig av institusjonskategori.
Framtida i det store bildet
Mens høgskolesektoren fram til 1994 var preget av stort mangfold, har utviklingen deretter dreid i retning av mer ensretting av høyere utdanning. I dag er behovet for en mer mangfoldig sektor satt på den politiske dagsorden. Mangfoldet skal nå realiseres også innenfor universitetssektoren og ikke bare mellom institusjonskategorier, slik tenkningen var for 50 år siden. Det er denne utfordringen USN og campus Bø står overfor i dag, og det er denne utfordringen som former vårt framtidsbilde.
I den nasjonale politikkutformingen ser vi nå at problemstillinger rundt akademisering igjen settes på dagsorden. Sterke krefter arbeider for en fortsatt desentralisering av utdanning, men nå gjennom sterkere sentralisert faglig konsentrasjon og tilbud om desentralisert utdanning gjennom studiesirkellignende aktiviteter lagt til studiesenter rundt om i landet der både studenter og undervisere er tilreisende. Det er sterke krefter som argumenterer for en sterkere sentralisering av forskningen. Dette er ikke USNs framtidsbilde.
Gjennom strukturreformen i 2015 ble mindre studiesteder organisert inn i en større institusjonell sammenheng for å styrke den faglige bredden og kvaliteten. Strukturen som er etablert gjennom de nye flercampusinstitusjonene, skal bidra til å møte lokale og regionale utfordringer med kunnskap og kompetanse. Ved siden av å gjøre høyere utdanning av høy internasjonal kvalitet mer tilgjengelig, skal flercampusorganiseringa tilrettelegge for kunnskapsutvikling som er tett på samfunns- og arbeidslivet. Slik kan forskningsspørsmålene bli identifisert og definert gjennom dialog med regionale og lokale aktører, det være seg myndigheter med ansvar for regional og lokal utvikling, eller små og mellomstore virksomheter i privat og offentlig sektor.
Forskningen som skal møte lokale utfordringer, må selvsagt settes inn i en helhetlig, internasjonal ramme som sikrer at kvalitetskrav holdes i hevd. Samtidig er det er viktig å ikke undervurdere hva geografisk lokalisering betyr for kunnskaps- og kompetanseutvikling. Nye utredninger understreker at tilgang til høyere utdanning og forskning gjennom regionalt nærvær av fullverdige høyere utdanningsinstitusjoner, er avgjørende for å styrke grunnlaget for levende og bærekraftige lokalsamfunn. Flercampusinstitusjoner med studiesteder som er profilert gjennom dialog med omgivelsene og som tilfredsstiller nasjonale og internasjonale kvalitetskrav, svarer opp denne forutsetningen. Ved USN har styret lagt dette til grunn for videre institusjonsutvikling.
På skuldrene til mange
Når vi ved USN i dag arbeider for å realisere disse ambisjonene, står vi på skuldrene til mange. Ikke minst de som har gått foran oss her ved campus Bø: Medarbeidere, ledere, styrerepresentanter og styreledere. Jeg skal ikke trekke fram enkeltnavn, i fare for å glemme noen.
Jeg vil derfor bare si «takk til dykk» som har satt spor og vist vei. Dere som har lagt fundamentet som campus Bø og USN står på. Vi som i dag arbeider ved universitetet, føler at vi har et godt fotfeste gjennom solide historiske røtter. Og et godt fotfeste er avgjørende for fast blikkfeste for den videre utviklingen av universitetet og dermed for hva vi skal se tilbake på når vi om noen år igjen samles for å markere 100-årsjubileet for «studiestad Bø».