Av: Viserektor for forskning, Heidi Ormstad.

Ifølge Langtidsplan for forskning og høyere utdanning 2019 – 2028 (Meld. St. 4 2018 – 2019), er det innenfor flere områder i offentlig sektor behov for mer og bedre forskning. I meldingen løftes det frem at de forskningsområdene som må strykes, er de som det har blitt forsket lite på, og der det er behov for mer kunnskap for å levere og utvikle bedre kvalitet. Og videre, at treffsikkerheten og brukertilpasningen i tjenestene må styrkes, og med det at både brukere og produsenter av tjenestene må involveres for å sikre at forskningen er nyttig for dem. Endelig uttales det i meldingen at såkalt praksisnær forskning bør styrkes som grunnlag for planlegging og fag- og tjenesteutvikling.

Norges forskningsråd er et regjeringsopprettet råd som er ansvarlig for å finansiere, fremme og markedsføre norsk forskning og som står for om lag en tredjedel av offentlige bevilgninger til forskning i Norge. Deres overordnede mål er å fremme «forskning av høy kvalitet som samfunnet har behov for», heter det. Dette betyr altså at forskningen ikke bare skal ha høy kvalitet, men at det også skal være et behov for den. Hvilke, eller kanskje heller hvem sitt, behov er det forskningen vår skal dekke da? Med referanse til stortingsmeldingen som nevnes over, er det vel da de som trenger den gitte forskningskunnskapen for å levere og utvikle bedre kvalitet? Altså brukerne av kunnskapen vi generer gjennom forskning. La oss kalle de kunnskapsbrukerne. Er det så «brukermedvirkning i forskning» vi snakker om her? Ja og nei. Dersom vi skal holde fast ved at forskningen skal være av høy kvalitet og det skal være behov for den, så kan vi snakke om såkalt behovsidentifisert forskning. Dette begrepet har i hovedsak vært brukt tilknyttet helseforskning, hvilket også er det fagfeltet undertegnede har absolutt mest erfaring med. Som viserektor mener jeg imidlertid at USNs profil tilsier at tenkningen fra dette feltet er relevant for alle våre samfunns- og arbeidslivsrettede fagområder. USN skal være et universitet som skal være samfunns- og arbeidslivsrettet, det skal være entreprenørielt og det skal bidra til bærekraftig omstilling. Kan vi være dette uten å drive behovsidentifisert forskning?

Behov for forskningen fordi vi mangler kunnskap - jakten på kunnskapshull

Ian Chalmers og medarbeidere redegjorde for noen år tilbake, i en artikkelserie i det velrenommerte tidsskriftet Lancet, for problemet “bortkastet helseforskning”. De hevder at så mye som 85% av den helseforskningen som gjennomføres er bortkastet. Det er flere årsaker til dette. Valg av feil forskningsspørsmål og mangelfull forankring av forskningsspørsmålet i det eksisterende kunnskapsgrunnlaget er skyld i at en stor andel av den totale mengden bortkastet forskning, hevder de. Ifølge Chalmers og Glasziou velger forskere i for stor grad feil forskningsspørsmål. Forskningen som utføres korrelerer dårlig med sykdomsbyrde i befolkningen, og studier tyder på at det er en mismatch mellom hva forskere prioriterer å forske på og hva pasientene og klinikerne etterlyser mer kunnskap om. I tillegg er forskning ofte dårlig forankret i eksisterende kunnskap. Tidligere forskning innen det samme temaet refereres til i for liten grad, eller på selektert vis. Chalmers og Glasziou uttaler seg om helseforskning, men dette de påpeker er nok dessverre i stor grad overførbart til også andre fagområder. Kanskje har bare ikke andre fagområder vært like selvgranskende og selvkritiske? Det synes i alle fall å ha vært noe mindre fokus på «bortkastet forskning», og kanskje også brukerinvolvering. Innenfor internasjonal utdanningsforskning har det riktignok vært en del oppmerksomhet rundt behovet for praksisnær forskning og hvordan forskning kan tas i bruk som grunnlag for politikkutforming og skolens praksis, inklusive ulike forståelser av brukerinvolvering og behovsidentifisering. Begrepet behovsidentifisert forskning synes imidlertid så langt kun å ha vært knyttet til helseforskning. Men det er et begrep - og en arbeidsmetode - som etter undertegnedes mening med stor fordel bør kunne benyttes innen (de fleste) andre fagområder.  

Grundige og systematiske søk i det eksisterende kunnskapsgrunnlaget, og robuste metoder for involvering av ulike brukergrupper kan bidra til å sikre at forskningsspørsmålene er relevante og tidligere ubesvarte. For å sikre forskningsspørsmål som faktisk representerer et område der vi mangler kunnskap vil systematiske oversikter gi verdifull informasjon. Systematiske oversikter oppsummerer all tilgjengelig forskning innenfor et felt, og viser derfor hva vi vet og hva vi ikke vet. Der en eller flere systematiske oversikter er tilgjengelig konkluderer disse typisk med hva vi ikke vet nok om og hva det følgelig burde forskes mer på. Dersom det ikke foreligger en systematisk oversikt innen det aktuelle emnet kan det være høyaktuelt å gjennomføre en, eller det kan finnes andre relevante oversiktsartikler som gir en tilfredsstillende oppsummering av kunnskapen. Systematiske oversiktsartikler er uvurderlige kilder når man skal finne frem til såkalte kunnskapshull. Dette bør være et selvfølgelig og essensielt grunnlag for forskning av høy kvalitet, eller sagt på en annen måte, for «evidensbasert forskning» - det at når ny forskning foreslås, planlegges og gjennomføres, så skal den være informert av all tidligere relevant forskning. Det bør anses som en forskers ansvar. (Et lite sidespor her; viktigheten av dette tilsier at kunnskap og kompetanse tilknyttet bruk systematiske oversiktsartikler og såkalt oppsummert forskning mer generelt, bør vektlegges i forskeropplæringen.) Men er det dermed sagt at det er et (direkte) behov for forskningen som kan svare opp det «kvalitetssikrede kunnskapshullet»? Eller dersom det er flere kunnskapshull, hvilket er det mest behov for å få svar på? Og hvem skal si oss noe om det? 

Behovet for forskningen fordi noen skal ha (direkte) nytte av den – hvem vil være kunnskapsbrukerne?

Det overordnede og enkle svaret er vel da at samfunnets behov bør være retningsgivende for hvilke temaer forskningen bør omhandle, og hvilke forskningsspørsmål som anses som viktige å besvare. Eller mer spesifikt kunnskapsbrukernes behov, som definert ovenfor. Og her må det tenkes bredt, men samtidig spesifikt, knyttet til forskningens relevans og nedslagsfelt. Brukerne av forskningskunnskapen som genereres kan være befolkningen, pasienter, pårørende, elever, studenter, barn, foreldre, ansatte, tjenesteleverandører, beslutningstakere etc. etc.

Brukermedvirkning i prioritering av forskning har fått økende oppmerksomhet de senere år, og selv om de fleste ser den potensielle gevinsten, argumenterer flere forskere og institusjoner med at forskningen skal være fri og at brukerne ikke skal diktere forskningen. Nei, brukere skal ikke diktere forskningen, men de bør kunne informere oss forskere om hva som er deres behov – og så er det forskernes ansvar å sørge for god kvalitet i forskningen, inklusive at forskningsspørsmålene er forankret i et evidensgrunnlag. Interessant i denne sammenheng er funnene fra en relativt ny norsk studie der man gjennomgikk tidligere forskningsstudier der pasienter hadde fungert som medforskere. Forskernes funn tydet på at medforskermodellen i enkelte tilfeller kan svekke studienes vitenskapelige kvalitet. Brukerinvolvering i forskningsprosjektenes første fase, der det skal avgjøres hva det skal forskes på, vil imidlertid ikke forringe prosjektets kvalitet.

Det er utviklet flere metoder for hvordan brukermedvirkningen kan ivaretas på best mulig måte, og som håndterer eventuelle interessekonflikter hos brukerne på et hensiktsmessig vis. I Storbritannia har James Lind Alliance utviklet en systematisk metode for identifisering av forskningsspørsmål med utgangspunkt i brukerens behov. Metoden går ut på at det etableres såkalte "Priority Setting Partnerships" med brukere for å identifisere ubesvarte forskningsspørsmål for ulike diagnoser. Og National Institute of Health Research (NIHR) i Storbritannia benytter i dag «Priority Setting Partnerships» og «Commissioned Research» som virkemidler for brukermedvirkning i forskning.

Behovsidentifisert forskning i Norge

I Norge har vi nok kommet lengst med hensyn til behovsidentifisert forskning på finansieringssiden, og Kavlifondet og Dam er gode foregangsfigurer. Våre forskningsmiljøer kan med fordel la seg inspirere til økt fokus på behovsidentifisert forskning ved å se til disse finansiørenes utlysninger og omtale av brukermedvirkning.

Også Forskningsrådet har hatt et økende fokus. Først og fremst på brukermedvirkning mer generelt, eller i en bredere forstand. Alle som har søkt om midler de seneste år hos Forskningsrådet (eller EU for den saks skyld) vet at det må redegjøre godt for impact og brukermedvirkning. Men Forskningsrådet vært også på banen når det gjelder brukermedvirkning i prioritering av forskning.  Ifølge deres rapport Behovsidentifisert forskning om CFS/ME, har deres helseavdeling prøvd ut behovsidentifisert forskning, som et - som de kaller det – nytt virkemiddel som et supplement til ordinære tematisk rettede utlysninger i Forskningsrådets helseprogrammer. Hovedformålet har vært å trekke brukere av forskningen inn i beslutningene om hva det skal forskes på, og rapporten omhandler prosjektgruppens interne administrative sluttrapport og egenvurdering. Ifølge rapporten har formålet med behovsidentifisert forskning vært å bevilge penger til forskningsprosjekter som besvarer kunnskapsbehov identifisert av brukerne selv, og ikke bare av forskerne. Konseptet har de hentet fra nevnte «Priority Setting Partnerships» og «Commissioned Research». I rapporten konkluderes det med at det må holdes stor oppmerksomhet på selve behovsidentifiseringen, og at den første fasen i initiering av ny forskning må gis den tid og diskusjon som er nødvendig. Videre redegjøres det for en rekke interessante erfaringer og forslag til forbedringer av de involverte prosessene. Blant annet foreslås det at modellen for innhenting av forslag til forskningsfelt/-spørsmål må skreddersys til den aktuelle tematikken som velges. Dette fordrer imidlertid kunnskap og kompetanse knyttet til identifisering og prioritering av forskningsspørsmål, nærmere bestemt knyttet til de to parallelle prosessene som danner grunnlag for behovsidentifisert forskning, nemlig identifisering og verifisering av kunnskapshull ved systematiske søk i databaser - og brukermedvirkning.

Behovsidentifisert forskning er altså forskning som kjennetegnes av at systematiske søk i eksisterende kunnskapsdatabaser og brukermedvirkning benyttes for å identifisere, dokumentere og prioritere såkalte kunnskapshull. Med andre ord, dersom vi tilstreber at forskningen vår skal besvare spørsmål som ikke allerede er besvart gjennom tidligere forskning og at kunnskapsbrukerne kan dokumenter og eventuelt prioritere disse forskningsspørsmålene, da kan vi i stor grad si at forskningen vår dekker et behov – i dobbel forstand.

Til tross for at vi i Norge er kommet et godt stykke på vei på finansieringssiden med hensyn til å la brukere informere behovet for forskning, har nok forskningsmiljøene i Norge fortsatt en vei å gå, inklusive vårt eget universitet. Men vi har store muligheter for å faktisk sette det ut i livet - og vi bør gjøre det, sett i lys av vår strategi/profil.  

Behovsidentifisert forskning ved USN - et engasjert universitet - hånd i hanske

USN skal være et universitet som skal være samfunns- og arbeidslivsrettet, det skal være entreprenørielt og det skal bidra til bærekraftig omstilling. Dette innebærer, som vi blir minnet på i vårt tildelingsbrev fra KD, at vi skal initiere anvendt og brukerorientert forskning, utvikling og innovasjon som fremmer bærekraftig verdiskaping. Altså anvendt og brukerorientert forskning. I følge OECD er anvendt forskning virksomhet av original karakter som utføres for å skaffe til veie ny kunnskap, og som primært er rettet mot bestemte praktiske mål eller anvendelser. Altså ny kunnskap (les: «kvalitetssikrede kunnskapshull») som kan anvendes - eller brukes om vi vil. Bra! Og USNs forskning skal bidra til bærekraftig omstilling. Og det er vel naturlig å se det slik at en bærekraftig samfunnsutvikling er helt avhengig av at vi til stadighet finner nye løsninger på de utfordringene samfunnet står ovenfor, og at det krever anvendt og praksisnær forskning i samarbeid med samfunns- og arbeidsliv. Alt dette ligger i vår strategi, i våre tre profileringssøyler; samfunns- og arbeidslivsrettet, entreprenørielt og bærekraftfremmende. Eller? Ikke det entreprenørielle kanskje? Jo! Dersom vi tenker entreprenørskap i bred forstand, ikke bare den kommersielle delen, men inkluderer også «engagement»-perspektivet, så er vi der. Og dersom vi tar Jonathan Ortmans på ordet, presidenten for Global Entrepreneurship Network (GEN), så passer det som hånd i hanske til vår profil. En profil der den røde tråden gjennom søylene kan anses å være engasjement i samfunnets, arbeidslivets og næringslivets behov - og med det brukermedvirkning. Han sier det nemlig slik; «A great part of the success in becoming an entrepreneurial university is clearly the extent to which the university can connect with the broader market of ideas in society and the business community.”

VI har allerede i dag flere enkeltstående eksempler på forskningsprosjekter ved USN der det er tenkt i tråd med behovsidentifisert forskning. Gode eksempler er her forskningsprosjektene knyttet til våre offentlig sektor ph.d.’er og nærings ph.d.’er. I disse forskningsprosjektene ligger brukerbehovet nærmest definert inn, da det er et kriterium at problemstillingen er relevant for virksomhetens eller bedriftens ansvarsområde.

Brukermedvirkning, i en bredere forstand enn det som ligger i prioritering av forskning, omhandler ulike metoder for samarbeid om forskningsaktivitet og deling og anvendelse av forskningsresultater med brukerne av forskningskunnskapen som genereres. Det bør være en toveis prosess der målet er å generere gjensidig nytte for å løse relevante problemstillinger med anvendt forskning. Ved USN bør det arbeides for at brukerinvolvering skal ha en sentral rolle innen FoU og innovasjon, men gjerne også utdanning. Samhandling med samfunnet/brukere bør være en integrert del av det akademisk arbeidet vårt. Dette for å sikre at utdanningen og forskningen skal ha betydning og relevans for brukerne/samfunnet, og at brukernes/samfunnets verdier og meninger skal informere forskningen (og utdanningen) vår. Vårt overordnede mål bør være at brukermedvirkningen skal øke forskningens (og utdanningens) relevans og kvalitet. For all forskning (og kanskje også utdanning) ved USN bør det tilstrebes at brukermedvirkning skal være en naturlig del gjennom hele prosessen; fra planlegging til gjennomføring og evaluering. Og spesielt bør vi ha et økt fokus på første del; planleggingen, prioritering av forskningen – for det passer oss som hånd i hanske