Av: Rektor Petter Aasen og viserektor for forskning Heidi Ormstad

9. mars inviterte Forskningsrådet til rundebordskonferanse om forskningsfinansiering og behandling av søknader. Bakgrunnen for konferansen er kritikken som har vært rettet mot Forskningsrådets søknadsbehandling i 2020. Selv om konferansen var begrenset til Forskningsrådets behandling av søknader om forskerinitierte prosjekt og Forskerprosjekt som konkurransearena, mener vi at diskusjonen også bør ha blikk for et bredere perspektivet på forskningsfinansiering. Denne diskusjonen går og har gått i mange land over mange år.

I Norge har noen av oss fulgt og engasjert seg i debatten både før og etter opprettelsen av ett forskningsråd i 1993. I Sverige fikk vi en tilsvarende debatt i 2001 i forbindelse med etableringen av Vetenskapsrådet. Selv om Vetenskapsrådet har et smalere mandat enn Forskningsrådet, betydde også denne etableringen at separate forskningsråd for ulike vitenskapsområder ble samlet i ett råd. Forskningssystemene i Norge og Sverige er forskjellige. Selv om Vetenskapsrådet har en dominerende posisjon, er det i Sverige for eksempel flere nasjonale konkurransearenaer for forskningsfinansiering som har noe ulik profil. I Norge er grunnbevilgningen til universiteter og høyskoler relativt sett høyere enn i Sverige, og forskningsfinansieringen er tettere knyttet til utdanningstilbudene. Dette blant annet for å sikre forsknings- og forskerbasert høyere utdanning på alle nivå. Men selv om systemene i ulike land er forskjellige, diskuteres mange av de samme spørsmålene når det gjelder innretningen av finansieringssystemet og prosedyrer for søknadsbehandlingen:

  • Hvilke vitenskapstradisjoner skal være normgivende for interne systemer, prosedyrer og prosesser når ulike vitenskapelige tradisjoner samles under ett tak?
  • Hvilke bidragsformer skal prioriteres (frie prosjektbidrag, støtte til unge forskere, nasjonale forskerskoler, tematiske satsinger, internasjonaliseringsmidler mv.?
  • Hvordan skal frie prosjektmidler vektes i forhold til strategiske satsinger?
  • Hvilke formalkrav skal stilles til søknadene?
  • Hvordan unngå en byråkratisering av søknadsprosessene slik at form- og dokumentasjonskrav overskygger substansen i søknadene?
  • Hvordan skal man sette sammen tverrfaglige vurderingspanel og organisere fagfellevurderingen?
  • Hvordan skal en utforme og vekte vurderingskriteriene og kalibrere anvendelsen av vurderingsskalaen på tvers av vurderingspanelene?
  • Hvordan skal man fordele søknader mellom panelene slik at hver søknad blir koblet til riktig faglig ekspertise?
  • Skal institusjonene eller forskningsrådet foreta en siling/screening av søknader basert på overordnede kvalitetskriterier, slik at kun et utvalg av søknadene underkastes grundig vurdering?
  • Hvordan skal man rangere søknader som scorer like høyt og som vurderes som støtteverdige?
  • Hvordan skal man håndtere habilitetsproblematikken?                                                                      

Spørsmålene er mange, og svarene er ikke åpenbare. Spørsmålene reiser også ofte dilemmaer som innebærer at imøtekommelse av noen krav og preferanser betyr nedprioritering av andre. Et overordnet dilemma er knyttet til ressursbruk i søknadsskriving og søknadsbehandlingen versus ressurser allokert direkte til forskningsvirksomheten. Noen av disse temaene og spørsmålene ble belyst på rundebordskonferansen. Det kom mange innspill til Forskningsrådet som sikkert vil bidra til endringer både på internt systemnivå og i den konkrete søknadsbehandlingen, kanskje allerede i neste utlysningsrunde. Det er begrenset med forskning om svakheter ved systemene generelt og fagfellevurderinger spesielt, men det som finnes er forsøkt samlet og belyst i en rapport fra stiftelsen Dam («Bedre søknadsbehandling 2020»). Forskningsrådet kan med fordel se til denne. Det kan også hente inspirasjon fra systemer og prosedyrer i andre land. Noen fasitløsning finnes imidlertid ikke. Erfaring viser at dette er en kontinuerlig debatt. Og det er debatten og dialog mellom Forskningsrådet og forskningsutøvende sektor som bidrar til nye avveininger og stadige forbedringer. Det er derfor fortjenestefullt at Forskningsrådet inviterer til debatt.

Samtidig har eksterne konkurransearenaer blitt stadig viktigere for finansieringen av både den grunnleggende forskningen og den mer anvendte, praksisnære og brukerorienterte forskningen ved universitetene og høyskolene. Den nasjonale finansieringsmodellen av universiteter og høyskoler oppmuntrer til å styrke eksternfinansiert forskning. I tildelingsbrevene til institusjonene fra Kunnskapsdepartementet er institusjonene uttelling i bidrags- og oppdragsfinansiert virksomhet en styringsparameter. Å hevde seg på konkurransearenaene er også ofte meritterende for den enkelte forsker da denne kompetansen stadig oftere etterspørres i forskningsutøvende sektor. Det er stor enighet om at åpne konkurransearenaer, regionale, nasjonale så vel som internasjonale, er sentrale virkemidler for å sikre både banebrytende forskning og kvalitet i forskningen generelt. Vi har sett at konkurransearenaer også har blitt tatt i bruk for å sikre kvalitet i høyere utdanning. Åpne konkurransearenaer har utvilsomt en viktig funksjon for å fremme kvalitet. Samtidig må konkurranse suppleres med andre virkemidler når det er en politisk målsetting å skape mer diversitet og arbeidsdeling i sektoren på systemnivå, både innenfor forskning og utdanning.

Dagens norske forskningsrådssystem som kanal for forskningsfinansiering er ikke nødvendigvis det beste. Vi mener derfor at vi bør ta den store debatten om innretningen av den nasjonale forskningsfinansiering, blant annet fordi utøvende sektor og forventninger som stilles til forskningen, har endret seg de siste 30 årene. God forvaltning som sikrer kvalitet i forskning som skal innfri ulike formål og diversitet og arbeidsdeling i forskningsutøvende sektor, krever kanskje flere finansieringskanaler, slik som i Sverige?

Men hvis vi i denne omgang legger det store systemperspektivet til side, og konsentrerer diskusjonen om Forskningsrådets forvaltning, synes mer åpenhet i alle deler av søknads- og tildelingsprosessen å være et nøkkelord. Forskerne bør f.eks. få velge hvilke vurderingspanel som bør behandle søknaden, og de bør få tilbakemeldinger gjennom solide faglige vurderinger og begrunnelser for behandlingsprosessens resultat. Større åpenhet synes å være avgjørende for å sikre legitimitet i behandlingen av søknadene.

Større åpenhet vil medføre debatt og reaksjoner, for vi skal ikke stikke under stol at vurdering av kvalitet i forskning varierer både innenfor og mellom vitenskapsområder og vitenskapsdisipliner. Og det vil alltid være et element av skjønn med i bilde. Det kommer kanskje først og fremst til utrykk når det skal prioriteres innenfor knappe ressurser mellom de gode søknadene av flerfaglige paneler. Men denne debatten må vi tåle. Forskningsrådet er også tjent med den. Det bidrar til å sikre at Forskningsrådets system for forskningsfinansiering stadig forbedres.

Vi mener det er viktig at konkurransearenaen for forskerprosjekter i prinsippet er åpne for alle, og at den ikke avgrenses til grunnforskning, men også er åpen for mer anvendt forskning som frembringer kunnskap som samfunnet har (et direkte) behov for. Alle søknader bør få tilbakemelding fra Forskningsrådet slik at dialogen med forskerne bidrar til kvalitetsheving og til å bygge bredden i norsk forskning. Bredden er avgjørende for spissene, men også for å løfte nye miljøer og styrke bredden i norsk deltakelse på internasjonale konkurransearenaer, f.eks. Horisont Europa.

Søknadsarbeid krever god støtte til forskerne. De finansielle mulighetene til å bygge opp gode støtteapparat varierer mellom institusjonene. Utlysningene for både forskerprosjekter og samhandlingsprosjekter bør derfor legges med større avstand, slik at også institusjoner med et mindre støtteapparat kan følge opp forskerne i søknadsarbeidet. Kanskje kan det også føre til at vi samlet sett bruker mindre ressurser på administrasjon til fordel for forskning både på institusjonsnivå og på sektornivå?

Det kan synes som om Forskningsrådets reviderte forskningsfinansieringsmodell har svekket dialogen med forskningsutøvende sektor. Denne relasjonen bør revitaliseres. I den sammenheng er det for eksempel viktig at bredden i utøvende sektor reflekteres i sammensetningen i forskningsrådets ulike vurderings- og beslutningsorganer.

Forskningsrådet har i etterkant av rundebordskonferansen meldt i et innlegg på Linkedin at det er innstilt på å gjennomgå egne rutiner og at alle forslag og innspill som kom opp, vil bli grundig vurdert. Det er videre gledelig å lese at allerede i årets søknadsbehandling vil det tilstrebes at fagekspertene informeres tydeligere om hvor viktig det er at karakterskalaen brukes likt i alle paneler, og at de vil bli spesielt påminnet forventet omfang og form på de skriftlige tilbakemeldingene. Forskningsrådets nye direktør, Mari Sundli Tveit, benytter i innlegget anledningen til å minne om at man okke som vanskelig kommer utenom det som er en hovedutfordring i et presset finansieringssystem, nemlig at det ikke finnes nok penger til å gi tilslag til alle gode søknader. «Akkurat det er det lite vi kan gjøre noe med alene, her må alle aktørene i systemet på banen for å skape reelle og substansielle forbedringer», avslutter Sundli Tveit i innlegget.

Når det nasjonale finansieringssystemet for forskning settes på dagsorden, må vi ta høyde for at det meste av forskningen i Norge finansierer over universitetenes og høgskolenes egne budsjetter. Hvordan institusjonene selv forvalter midler og tidsressurser former derfor det norske forskningssystemet i vel så stor grad som Forskningsrådets strategier og prioriteringer.  Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning gir i denne sammenhengen et felles referansepunkt.

USN, har som forskningsutøvende institusjon og nytt universitet ambisjoner om å bli en stadig viktigere aktør i dette systemet. Tall for 2019 viser at USN finansierer omtrent 90 prosent av sine FoU-utgifter over grunnbevilgningen. Kun 10 prosent av vår forskning har ekstern finansiering. Dette bør si oss to ting. Det ene er at vi må fortsette det gode arbeidet med å få utarbeidet gode søknader til eksterne finansiører, slik at vi har større mulighet for å nå opp i den harde konkurransen – i en forhåpentligvis fremtidig forbedret behandlingsprosess hos Forskningsrådet. 90/10 fordelingen sier oss imidlertid også at vi har en betydelig FoU-ressurs finansiert over vårt grunnbudsjett. Vi må finne gode interne løsninger for forvaltning av våre egne FoU-ressurser. Gjennom godt samspill mellom utdanning, forskning og innovasjon skal USN være en samfunnsaktør som bidrar med tverrfaglig, praksisnær, profesjonsorientert og brukerorientert, anvendt forskning av høy internasjonal kvalitet. Forskningsrådets hovedmål og strategiske satsingsområder for perioden 2020 -24 er i stor grad sammenfallende med universitetets prioriteringer og ambisjoner.