Industriuka i Porsgrunn ble arrangert denne uka. Dette er en årlig møteplass der industrien i Grenland møter leverandørene, politikerne og akademia for sammen å finne løsninger som kan endre industrien i en grønnere retning.

Flere medarbeidere og studenter fra USN bidro. Jeg registrerer at vi stadig er mer synlige og tilgjengelige når våre samarbeidspartnere i næringslivet setter de store samfunnsutfordringene på dagsorden. 

Historien forteller om da Albert Einstein, som var professor ved Princeton University fra 1933 fram til sin død i 1955, ved semesterets slutt ett år leverte eksamensoppgaven som han skulle gi studentene til sin sekretær for maskinskriving og mangfoldiggjøring. Sekretæren gjenkjente oppgaven og utbrøt: «Professor Einstein, dette er jo samme eksamensoppgave som du ga disse studentene i fjor». Einstein skal da ha svart: «Ja, jeg vet det er den samme oppgaven, men svaret er et annet i år».

Jeg kom til å tenke på denne lille historien da jeg fikk oppgitt tema for et innlegg jeg ble bedt om å holde på Industriuka: «Kunnskapen vi trenger nå for å løse problemene som er skapt av gårsdagens kunnskap». 

Den underliggende problemstillingen er vel den samme nå som før: Kunnskap skal belyse og møte samfunnsutfordringer og bidra til utviklingen av samfunns- og arbeidsliv. Høyere utdanning skal blant annet bidra med kunnskap og kompetanse som gir økonomisk verdiskaping og gode velferdstjenester. Nøkkelen til god samfunnsutvikling og demokrati er opplyste, kunnskapsrike borgere. Utfordringen er at svar basert på gårsdagens kunnskap, ikke alltid er de riktige i dag. I noen tilfeller har de bidratt til problemer, blant annet store klima- og miljøutfordringer. 

Ny kunnskap og nye tenkemåter

Det grønne skiftet og overgangen til et klima- og miljømessig mer bærekraftig samfunn, krever gjennomgripende kunnskapsbasert omstilling, som vil bety endringer i næringsstrukturen og innholdet i eksisterende jobber. Det krever ny kunnskap og nye tenkemåter. Det er behov for nye forskningsbaserte løsninger for klima og miljø, energi og bærekraftig økonomisk vekst. Spørsmålet er om utdanningsinstitusjonene er nok framoverlente. 

Er universiteter og høyskoler langt nok framme i skoa når det gjelder kunnskaps- og kompetanseutvikling for grønn omstilling og bærekraftig samfunnsutvikling? Leverer vi den etterspurte grønne kompetanse når vi utdanner ingeniører og teknologer? Uteksaminere universitetene og høyskolene kandidater med kunnskap og ferdigheter som vi trenger: Samarbeids- og kommunikasjonsevner, kritisk tenkning, systemtenkning og strategiske, kreative og innovative evner? Møter vi behovene for kompetanse i de grønne industriene: Havvind, hydrogen, batteri, CO2 håndtering, IKT? Uteksaminerer vi kandidater med bredere sett av kompetanser, komplementære ferdigheter og samhandlingskompetanse? Dyrker vi fram evnen til å lære og bygge kompetanse hele livet, både i bredde og spiss?

Jeg er redd for at høyere utdanning så langt ikke har evnet å endre seg i takt med kunnskapsbehovene. Det gjelder mange av våre fagområder. Vi har en tendens til å henge igjen i gamle tenkemåter, vi hegner om egne, etablerte fagområder, vi styres av seiglivete detaljerte nasjonale rammeplaner og på mange områder har vi ikke klart å fornye egen kompetanse. Men det står også på lederskap. Vi som bærer akademiske kapper, må aksle dem.

Omstilling og nye næringer

Jeg har gjennom noen år engasjert meg i kompetansebehovet i maritim sektor, i grønn omstilling i de blå næringene og i teknologiutviklingen som påvirker kompetansebehovet i maritime næringer, både på vann og på land. Utfordringene er nok de samme i mange sektorer og bransjer. Fire av ti rederier opplever i dag at deler av eksisterende kompetanse er utdatert. Nesten sju av ti rederier sier at de er avhengig av annen kompetanse enn den de har i dag for å lykkes i framtiden. Det er behov for twin transition – tvillingomstilling – der grønn og digital omstilling går hånd i hånd. I maritim sektor trengs blant annet digital kompetanse innenfor sensorer og tingenes internett, kunstig intelligens, 3D-printing, AR- og VR-teknologi, styring av autonome systemer, robotisering og digitale tvillinger. Arbeidsoppgavene ombord og på land endrer seg stadig: Fire av ti ansatte mener de trenger etter- og videreutdanning for å kunne utføre nåværende jobb i 2030.

Innenfor nye havbaserte næringer som flytende havvind, kan det være behov for opp mot 50 000 sysselsatte i 2050. Selv om bedriftene som i dag er i denne bransjen, oppgir at Norge har et kompetansefortrinn med sin lange historie med virksomhet til havs, er kompetansemangel allerede en utfordring for mange av bedriftene. En av tre bedrifter oppgir at manglende tilgang på kompetent arbeidskraft vil være en stor eller svært stor barriere for å realisere vekstpotensialet fram mot 2030 i egen bedrift. 

Innenfor høyere utdanning er etablerte kunnskapsområder som elektrotekniske, maskintekniske, marintekniske og hydrodynamiske fagområder også relevant for havvindbransjen. Innenfor ingeniørutdanning kan det gjøres mindre justeringer slik at kandidatene får kompetanse som er spesifikk for havvind. Men er vi som har ansvar for og bidrar med høyere utdanning, på banen: Tar vi utfordringen og omstiller oss mot nye, grønne vekstnæringer? Ja, i noen grad gjør vi det. Vi er på vei, men det går sent. På mange områder kommer vi etter der vi burde gå foran.

Kunnskap vi trenger 

I teknologiutdanningene må vi legge mer aktivt til rette for at kandidatene, med utgangspunkt i et solid faglig fundament, opparbeider en bredere og mer helhetlig kompetanse, inkludert bærekraftkompetanse og digital kompetanse på høyt nivå. Utdanningenes mål bør være å gi studentene integrert kompetanse, det vil si en kombinasjon av – og samspill mellom – fagkunnskap, ferdigheter, holdninger, verdier og evne til livslang læring. Dyp fagkunnskap er fremdeles fundamentet som det må bygges på. Det er minst like viktig som før. Men det alene er ikke nok til å gi den nødvendige og etterspurte kompetanse: Fagkunnskapen må integreres i og samspille tett med et rikt sett av kompetansedimensjoner. 

Kandidater fra teknologistudiene må opparbeide tverrfaglig samhandlingskompetanse og entreprenørielle ferdigheter. Vi må legge til rette for at vi over den samlede studentpopulasjonen får et mangfold av kunnskapsprofiler, samtidig som den enkelte student oppnår tilstrekkelig faglig dybde. Det innebærer blant annet at vi bør vektlegge og understøtte utvikling av nye strategiske initiativ som stimulerer til tverrfaglig samhandling, samarbeidslæring og kunnskapsutvikling blant både studenter og ansatte, på tvers av ulike teknologiområder og mellom teknologi og andre fag- og studieområder. 

Et speil av og et speil for

Universitetene skal speile samfunnets behov, men vi skal også være et speil for samfunnet. Det skal vi gjøre ved å bygge på de grunnleggende universitetsideene – til fritt å studere etter ønske, fritt til å undervise etter overbevisning, fritt til å forske etter interesse. Ganske særlig skal universitetet ha ansvar for forskningen: Uavhengig søken etter sann kunnskap. Men samtidig må et moderne universitet være relevant og adressere samfunnsutfordringene og mulighetene med kunnskap og kompetanse. 

Som Einstein også skal ha sagt: Intet problem kan løses innen den tenkemåten som var med på å skape det. Vi kan ikke gjøre de samme tingen om og om igjen, og samtidig forvente nye resultat.

En bred teknologiforståelse

Jeg var i sin tid så heldig å få bidra til etableringen av et nytt universitet, som fikk navnet Norges teknisk- og naturvitenskapelige universitet (NTNU). Etableringen ble omtalt som krigen i Trondheim der den tyske Hochschule-tradisjonen sto mot den Humboldtske universitetsmodellen. Navnet var for eksempel vondt å svelge for dem som kom fra den humanistiske og samfunnsskaplige delen av det gamle universitetet i Trondheim. Men også for teknologene, som ikke ville gi slipp på Hochschule-tradisjonen og den gamle institusjonens navn (Norges tekniske høgskole). Vi fikk så hatten passet av statsråd Gudmund Hernes: «I det akademiske liv er det professorene som gir ære til institusjonens navn, ikke institusjonens navn som gir ære til professorene», var tilbakemeldingen. 

I debatten i Stortinget i mars 1995, som resulterte i etableringen av det nye universitet, understreket statsråd Hernes at det er avgjørende å ta utgangspunkt i en bred definisjon av teknologi. Teknologi er samspillet mellom ånd og hånd. Det var den brede forståelsen av teknologiens samfunnsomveltende kraft til å endre natur, leveveier, levemåter, tenkemåter og livsinnhold som berettiget at teknologiutdanningene skulle organiseres i et universitet.

Når min oppgave på konferansen var å peke på kunnskapen som vi trenger for å løse problemene som er skapt av gårsdagens kunnskap, syntes jeg det var viktig å minne om betydningen av en bred forståelse av teknologi. Sagt med Hernes: En teknolog som ikke tar inn over seg den dype menneskelige dimensjonen i sin profesjonelle refleksjon – at all teknologi på godt og vondt, griper inn på alle vis i alles liv – blir avstumpet. En humanist som ikke tar inn i sin tekning teknologiens formende virkning på alle livsområder, blir fordummet.